Intervjuer


“Rapport från en skurhink” av Maja Ekelöf är en utmärkt bok som kom ut 1970. Maja, då 52 år, skriver om sitt liv som städerska. Jag kan rekommendera boken. Men när det gäller den här posten så har jag helt enkelt bara snott titeln. Det är alltså Sopis som intervjuas av Varg I Veum. Den andra titeln jag funderade på var “Idioter Som Städar”; som framgår av intervjuen är det ett av namnet som städarna på ISS givit företaget. ISS är för övrigt ett av Sveriges största städbolag. Det var nog länge sen det kom ut en bok av en städerska, men här är iaf en intervju. Jag tror att städare är lite som “skuggor” för många människor, dom finns där men man ser dom inte riktigt, desto viktigare att en röst kommer fram.

Sopis har en sund inställning till arbetet, arbetsmoral och företaget. Intervjuen är ganska mycket talspråk, ganska lång och kanske lite svårläst. Men den är helt klart läsvärd. Personligen blev jag förvånad över att de bara har 40 sekunder på sig att städa ett kontor. Intervjuen har ett par år på nacken, så det vore kul att höra om det är likadant nu på ISS (och andra städbolag). (more…)

norge.jpg

 

Den norska tidningen Klassekampen har intervjuat Kimmo. Viss språklig förbistring med grannen i väster bidrog till vissa missförstånd men här kommer i alla fall resultatet. I själva verket är Kimmo betydligt mer rabiat och tokig. Dagens quiz för er läsare blir att lista ut vem idolen på bilden är.

 

Samles på nettet

SÖTA BROR: Stadig flere svensker bruker internett til faglig organisering.

Fafo-forsker Espen Løken mener norsk fagbevegelse har mye å lære.

FAGBEVEGELSE

Av Åse Brandvold

Internettorganisering brer om seg hos söta bror. Det finnes vitale nettforum for blant annet helsearbeidere, postansatte, akademikere og fabrikkansatte. Denne helgen var Forenade vårdare (helsearbeidere) og bloggeren Kim Müller på Hausmania i Oslo for å fortelle om erfaringer fra å drive faglig kamp via internett i Sverige.

Det første nettforumet jeg ble oppmerksom på, var polkagris-siden. I utgangspunktet var det en side for folk som lager godteri, men de fikk også mye respons og mange fortellinger fra andre bransjer, forteller Müller, som blogger om arbeidere i lavtlønnsyrker og formidler kamphistorier fra ulike arbeidsplasser. Selv arbeider Müller som terminalarbeider, og som mange andre faglige nettaktivister opptrer han under pseudonym av frykt for reaksjoner fra arbeidsgiveren.

«Arbetsfornedringen»

Gjennom nettsidene kan vi dele erfaringer og strategier på en rask måte. Når man kommer hjem fra jobb og er sint over noe, kan man skrive et innlegg umiddelbart og få kjapp respons. Som all annen kommunikasjon arbeidere i mellom, bidrar det til å bryte isolering. Man finner ut at ens egen situasjon ikke er unik. Mange opplever det samme, forteller Müller. Han understreker at det viktigste er ikke det som skjer på nettet, men på den enkelte arbeidsplassen. Gjennom å lære av kamp på andre arbeidsplasser, våger man kanskje å gjøre det samme på sin egen arbeidsplass.

En postarbeider skriver for eksempel en tekst på bloggenPostverket, så kommer det kommentarer om at sånn er det hos oss også, også diskuterer man hvordan man kan utarbeide en motstrategi.

Og dette engasjerer folk fra hele Sverige?

Absolutt, men det finnes også internasjonal organisering, for eksempel McDonald´s worker resistance. En McDonald´s restaurant er jo lik uansett hvor du er i verden, sier Müller. Han nevner også nettstedet Arbetsfornedringen, hvor arbeidsløse utveksler erfaringer fra blant annet Arbeidsformidlingen.

Lavere arbeidsmoral

Temaet for diskusjonen på Hausmania på lørdag var «Arbeiderkamp i og utenfor LO».

Müller tror begge deler er viktig.

Jeg er medlem av LO, og jeg skulle ønske de var mer aktive både i forhold til arbeidsløse, fleksibel arbeidskraft og ansatte i usikre stillinger. Men jeg tror at selv om man ikke er medlem av LO, og kjemper arbeiderkamper utenfor, bidrar det til at LO må radikaliseres.

Hva er det dere gjør som er annerledes enn LO?

På min egen arbeidsplass var vi for eksempel misfornøyde med at vi ble trukket i lønn i pausen midt på dagen. På grunn av et stemplingssystem ble vi ofte trukket for mer enn den faktiske tiden vi hadde pause. Derfor gjennomførte vi en kollektiv aksjon hvor vi nektet å stemple ut i pausen. Vi fikk forhandlet fram en ny avtale, og det hadde nok ikke gått dersom vi ikke hadde gjennomført denne aksjonen, sier Müller. Han tror det er den lille motstanden på hver enkelt arbeidsplass, som kommer til å vokse. Ikke de store streikene.

Det er mange som forlater LO i dag, fordi man ikke har tillit til organisasjonen. Da velger man heller å ta konflikten direkte, i stedet for å overlate den til noen andre, sier Müller og har sin egen teori for hvorfor dette appellerer til så mange unge.

Unge mennesker i dag har ikke den samme arbeidsmoralen som før.

Får vi lignende faglig aktivisme i Norge, tror du?

Forhåpentligvis. Det er mange svensker som bor og jobber i Oslo. Neste nummer av arbeidsplassavisa Motarbetaren vil handle om Oslo, sier Müller.

Mye å lære

Fafo-forsker Espen Løken er redaktør for nettstedet labourstart.org/no. Han har internett som et av sine forskningsområder, og har skrevet boka «Så samles vi på nettet», om hvordan fagbevegelsen kan bruke internett. I boka kritiserer han norsk fagbevegelse for å ikke legge til rette for mer aktivisme på internett.

Det er fem år siden jeg skrev boka, og fortsatt synes jeg ikke forbundene og foreningene legger nok til rette for bruk av internett til faglig

arbeid, sier Løken. Han mener det er et ypperlig verktøy, ikke minst for ansatte i serviceyrker.

På små arbeidsplasser med lav organiseringsgrad er nettet en alternativ arena hvor det går an å treffes for å kommunisere og inspirere hverandre, sier Løken.

Hvorfor er det så lite utbredt i Norge?

Det har jeg ikke noe godt svar på. Man skulle tro det var de samme betingelser for slik aktivitet her også. Kanskje det bare er mer kultur for slik aktivisme i Sverige, sier Løken

ase.brandvold@klassekampen.no

Läs även andra bloggares åsikter om , , , , ,

Var detta intessant?

Intervju med två barnskötare

Kim Müller: Vilka är ni? Kan ni börja med att presentera er själva?

Paul: Jag fyllde tjugoett och hade ingen utbildningen, *skratt* förutom ett truckkort. Jag började jobba dubbelt i början, på hemmet 75 procent och dessutom som telefonförsäljare. Jag jobbade på en högstadieskola som allt i allo och jag fick arbetet på särskolan genom rektorn. Det var en ny kille som kom dit som var väldigt våldsam och jag hade gjort ett jävla bra jobb innan enligt rektorn, så då fick jag det arbetet. De ville ha dit en kille.

Mackan: Jag hade precis hoppat av en folkhögskolekurs där jag skulle läsa upp gymnasiet. Jag hade hamnat i ungdomsgarantin, framtiden var ljus. *skratt* Men jag kände A som ringde mig en morgon och frågade om jag ville ha jobb på hemmet. Jag kände mig smickrad först men han hade visst redan ringt tre andra innan. Så gick jag dit en halvtimme senare och blev kvar ett år. Innan hade jag arbetat på olika ställen, mestadels ströjobb och praktikplatser. Trettio praktikplatser, jag gick på ett individuellt program och arbetsmoralen var inte så hög så man var bara på ett ställe fyra-fem dagar. Det var alltifrån sjukhus, storkök, mcdonalds till städare och affärer. Jag var tjugo år när jag började arbeta på särskolan.

(more…)